Historien

Toppfotballeventyret og den moderne historien om Stabæk startet i en kjeller i Parkveien i 1990.

Annonse:

28. november 1990  var Peder Madsen, Colin Borgen, Knut Berg, Jan Økern, Morten Hornburg, Knut Harlem, Ottar Samuelsen og Ingebrigt Steen Jensen samlet i en kjeller i Parkveien i Oslo.

På denne tiden vaket Stabæk i de lavere divisjoner. I 90-sesongen hadde laget tatt seg fra 4. divisjon til 3. divisjon etter å ha vunnet opprykkskampen mot Gjerdrum. På laget spilte blant annet André Flem og Lars Joachim Grimstad, som begge skulle vise seg å bli viktige brikker i eventyret og reisen oppover i divisjonssystemet. 

I Parkveien  ble Ullevaal '95 etablert som et frittstående fellesskap utenfor fotballavdelingens formelle organer. Formålet var å skaffe penger og spillere til en skikkelig sportslig satsing i Stabæk, på vei mot det man drømte om skulle kulminere i en cupfinale fem år senere. 

Vi skulle bevise at det var mulig å komme fra det store intet og bli et av landets beste fotballag.

— Ingebrigt Steen Jensen

I den påfølgende sesongen, og med Stig Mathisen som trener, endte Stabæk på andreplass bak Bærum. 

Året etter, i 1992, ble 3. divisjon døpt om til 2. divisjon. Stabæk etablerte seg nok en gang i toppen, men måtte ta til takke med en tredjeplass til slutt. 

Det vi husker best fra dette året, er imidlertid møtet med Arsenal en sommerdag i juli. Med stjerner som Tony Adams og EM-vinner, John "Faxe" Jensen, på laget, tapte vi kun 1-0. Og hva var vel mer naturlig enn å legge banketten til Highbury pub på Majorstua. Der tok Steve Bould og Adams raskt styringen bak bardisken. 

Et nydelig minne på veien....

For nå skulle det virkelig ta av. 

93-sesongen stod for tur og det var kun opprykk som gjaldt. Inn dørene på Nadderud kom en fremadstormende ung trener fra Grorud, nemlig Lars Tjærnås. Med seg fikk han en notorisk målscorer i Tom Fodstad, som kom til å levere scoringer på løpende bånd og i avgjørende øyeblikk. 2. oktober 1993 er en dato som for alltid vil stå igjen med gullskrift i Stabæk-historien. Os var motstander på Kuventræ, og vi måtte vinne for å klare målet vårt; opprykk til 1. divisjon. André Flem ordnet 1-0 etter en corner. Fodstad satte inn 2-0 før «svensken» , Fredrik Gärdemann, fastsatte resultatet til 3-0 tre minutter før slutt. Opprykket var sikret og en storslagen fest ventet på Bergens heftigste utested på den tiden, Banco Rotto. 

Vi var klare for neste nivå og nå var vi i flytsonen. Tippeligaen skulle utvides fra 12 til 14 lag i 1995, hvilket betød at fire lag ville rykke opp fra 1. divisjon i 1994. 

Den gavepakken grep vi begjærlig. «Svensken» og Thomas Frigaard senket Strindheim og sendte Nadderud til himmels i siste serieomgang. Det ble ikke cupfinale på Ullevaal i 95, men det ble til gjengjeld Tippeliga-spill.  Stabæk var nå en del av norsk fotballs gjeveste selskap. 

I årene som fulgte skulle Stabæk markere seg som et av landets beste fotballag, helt i tråd med programerklæringen fra 1990. I 1998 kunne vi feire klubbens første cuptriumf, tre år på overtid. Rosenborg ble slått 3-1 og Helgi Sigurdsson fikk evig heltestatus blant Stabæk-fansen. 

Samme året ble også klubbens første seriemedalje sikret - i valøren bronse. 

I fotballens natur ligger det også noen nedturer og lurer i kjølvannet av suksess. Og i 2004 fikk Stabæk smake den sure svie; nedrykk til 1. divisjon. 

Det var tid for selvransakelse og en ny kurs ble staket ut. Med Jan Jönsson ved roret ble det direkte retur til Tippeligaen og starten på et nytt eventyr var i emning. 

Med feiende flott angrepssfotball ble Stabæk-spillerne raskt kjæledegger langt utover kommunegrensene. Daniel Nannskog, Veigar Pall Gunnarsson og Alanzinho utgjorde en særdeles giftig angrepstrio og Fotball-Norge var nesegrus av beundring. 

I 2007 ble det sølv for første gang i klubbens historie, men potensialet var ikke tatt ut. Sesongen etter var en eneste lang triumfferd for de Blaa. Seriegullet ble i praksis sikret i Bergen - men det var hjemme på Nadderud at gullmedaljene skulle deles ut. Det gikk utover Vålerenga, som ble feid av banen med sifrene 6-2. 

I 2008 tok vi også avskjed med Nadderud som hjemmebane og flyttet til Telenor Arena.

Det ble med tre sesonger innendørs, før omstendighetene tvang oss tilbake til Nadderud i 2012. Det økonomiske fundamentet var nå et helt annet og den sportslige satsingen ble hardt rammet. Vi måtte igjen ta den tunge veien ned i 1. divisjon, og nå var det ingen selvfølgelighet at vi ville rykke rett opp igjen. 

Men Stabæk kommer alltid tilbake - så også denne gang. Etter en utfordrende start på 2013-sesongen, fikk vi etterhvert vind i seilene. Mads Stokkelien fant scoringsformen og vi hadde de nødvendige marginene med oss. Det holdt til et nytt opprykk. 

Vinteren 2014 ble Bob Bradley hentet til klubben. Vi ble dømt nord og ned, men overlevde med god margin. 

«Bob the builder» hadde rykte på seg for å være en lagbygger av rang og fikk vist det til gangs i sin andre sesong på Nadderud. 

Igjen gjorde vi forhåndstipsene til skamme. Adama Diomande banket inn 17 mål på 21 seriekamper før han ble solgt til Hull City. Bronse i serien og semifinale i cupen var beholdningen i en nesten uvirkelig sesong. 

I 2016 kom vi ettertrykkelig ned på jorden igjen. Nedrykksfaren lå over oss nesten hele sesongen. Først i siste serierunde klarte vi å karre til oss kvalikplassen og en siste mulighet til å berge plassen. 

4. desember 2016 blir nok ikke glemt med det første. Jerv hadde oss i kne, men to mål av Ohi Omoijuanfo, i 83. og 85. minutt, endret alt. 

Stabæk-historien har rom for flere slike historier. 

Vi gleder oss voldsomt til Eliteserien 2017. 

Annonse fra Eliteserien: