En hyllest til Norgesmesteren (2017)

(Av Stian Hole. Veldig fritt etter Lars Saabye Christensen.)

 Nå kommer vinter’n, tid for å slikke såra, pusse skoa og pokalene.

Garderoben er tom, bare gummikuler, teip, bananskall og en gjenglemt sokk.

Matta er hvit. Cornerflagget vaier på halv stang i vinden på Nadderud.

Den blå drakta i skittentøykurven lukter surt og stadionuret har stoppa på fem over.

Hvor har det blitt av alle gutta?

Når var det sesongen slutta?

Hvor er Kasper, Helmer, Piggy og Erik?

Hvor har det blitt av Hurleen, Ruud, Cheng og Bergh? 

Og tigerne, Adam, Eirik og Gard, hvor er de?

Og hvor er Askildsen, han som ikke lot seg stoppe av et par brekte armer?

Har noen sett Lassen, Lekanger, Jørgen og 02-erne? Og Arnstad, yngstemann,

Bao, Hammy med silkefoten og Aga?

Og hvor er LP? LP som krummer nakken og beinflyr fra alle?

Hvor ble det egentlig av Opsahl og Hauso? Noen sa de gikk til en klubb østpå.

Og Hvor er Leo, Petter, Bendik, Jakob og Angell? Det er noen som mangler i kveld.

Og hvor blir det av alt treningstøyet til Cheng?

Eg er stolt av gutane, seier Øystein Garborg, til lokalavisa heime. 

Var det da sesongen slutta, når Stabæk-treneren begynte å snakke nynorsk om gutta?

Hva skjer med Tor Erik, Øystein og Jarle nå, de som aldri slutta å rope til gutta:

«Steng av!" når motstanderne prøvde å spille seg ut bakfra.

Og hva med pappa'ne på sidelinja?

De som ropte: Slå i bakrom! Inn i boksen!

Nullstille! Flytte sidelengs! Falle dypere!

NEI!, ikke selg deg! Ta vare på sjansene! Keepermat!

- Pappa’ne snakker i bilder, som Jesus.

Hvor er Kian, Jan-Ivar, Rune, Fridtjof, Atle, Odd Magne og Arve Martin som reiv seg i håret?

Nå er alt håret snart borte.

Og hver gang pappa’ne banna, sverta, jubla og grein,

så smilte mamma’ne overbærende til hverandre,

for alle veit at mammaer ikke trenger å rope, bare hviske.

For når fedre stønner og sønner snubler og ingenting vil rime, så er mamma’ne limet.

Og når gutta en vakker dag går på en skrell mot Brann,

eller når det tar månedsvis, årevis, et helt liv, å bli skadefri,

så er mamma’ne der. Alltid.

Det hender mammaer må be pappaer om å ta en pause, og sette seg i bilen,

for pappaer kvekker mye luft.

Mammaene sier det er bra det finnes fotballbaner som pappa’ne kan rope på.

Det er bedre at de roper her, enn andre steder, sier mamma’ne.

Mamma’ne kan ikke alltid så mye om fotball.

De spør om en nøkkelspiller er han som har nøkkelen til stadion,

og om overstegsfinte er noe du blir skadet av?

 Hvor har det blitt av alle gutta?

Når var det sesongen slutta?

Når var det leggbeinet, håndledda, hamstringen og knebånda ble kutta

og flomlyset slokka og vanningsanlegget og klokka stoppa?

Og hvor er han fra Kongsvinger – som spytta i henda før han takka for kampen?

Eller han som hviska stygge ting om søstera di eller mora di i forbifarten for å få deg til å miste besinnelsen og få rødt kort. Den som har tenåringer i huset går ikke i den fella, hvisker mamma’ne.

Og når jeg først skal klage: Hvor blir det a’ kontrakten med A-laget?

Og hvor blir det a’ dommeren?

Han som er blind og kulerund og stort sett holder seg rundt midtsirkelen og som aldri er på rett sted til rett tid?

Hvor har det blitt av alle gutta?

Når var det sesongen slutta?

Gutta sover nå.

Drømmer om neste avspark. Gutta drømmer om noe blått og stort. 

Drømmer om de nye skoa på Torshov sport.

Gutta sover nå

med leggskinner og lyset på.

Gratulerer og takk for en god sesong!

(Foto: Kristian Bjerke/Stabæk Media)

(Video: Rune Nikolaisen, NRK TV)