-  Jeg husker ingenting av ulykken og ble holdt i kunstig koma en uke. Både uken før og fire uker etter ulykken er helt borte for meg, forteller Alexander.

Ulykken førte til full stopp i fotballkarrieren til Ullern's lovende A-lagsspiller. Forløpet til sammenstøtet var en vognfører som fikk et illebefinnende, mistet bevisstheten og kjørte i god fart ut i overgangen på rødt lys. Cooper fikk alvorlige hodeskader, og opptrening på Sunnås  var nødvendig. To lagkammerater som var passasjerer i bilen kom unna med lettere skader.

- Jeg forsøkte å komme i gang med fotballen igjen - jeg ville jo så gjerne fortsette å spille! Men hode og kropp snakket ikke så godt sammen, koordinasjonen var veldig dårlig, så da var spillerkarrieren over.

Totalvrak

Alexander smiler litt vemodig.

- Jeg var fryktelig frustrert! Jeg hadde en del dårlige dager i etterkant av ulykken, ingen tvil om det.

På loffen

Gaute Larsen var spillende trener for Ullern på denne tiden, og ulykken har selvfølgelig brent seg fast i minnet.

- De første dagene var vi veldig redde for å miste han, så alvorlig var dette. Før ulykken var Alexander en taklingssterk midtstopper, han var utrolig dedikert og gav hundre prosent både på og utenfor banen. Ulykken ble en brutal karrierestopper. I tillegg måtte han kjempe en lang kamp for å få erstatning etter bilulykken som han var helt uten skyld i. Det fulgte nok noen tøffe år for Alexander, men i 2000 tok han det som viste seg å være en veldig klok beslutning; han dro et år på loffen, helt alene. 

Glade Ullerngutter f.v. Steinar Brattlie, Kenneth Ekmann, Ragnar Værang og Alexander Cooper.

Cooper er er helt enig med Gaute i at dette var et godt valg.

- Det var på et vis starten på mitt nye liv. Jeg reist jorda rundt, fikk med meg OL i Sidney med fotball- og håndballgull til jentene, og gull til Holmann og Hattestad. Kjempegøy! Jeg ble også veldig fasinert av landene i Østen og kulturen der, det har blitt mange turer dit i ettertid.

Materialforvalter Cooper

Det ville seg heldigvis slik at da unge Cooper kom hjem i 2001, sto jobben som materialforvalter i Stabæk fotball ledig. Tom Schelvan spurte Gaute om han kjente til aktuelle kandidater, og vips så var Cooper'n på plass, mannen som har passet så godt på gutta våre de siste 19 årene.

- 11. mai 2001 - jeg glemmer ikke den dagen. Jeg møtte Tom på gressbanen ved Nadderudhallen, og vips så var jeg i gang som materialforvalter for Stabæk, sier Alexander.

Ritualer og blondetruser

Vår tidligere kaptein, Morten Morisbak Skjønsberg, har hatt et langt fotball-liv med sterke bånd til Alexander Cooper.

- Jeg hadde ikke mange sære ritualer før kamp, kun denne med Mr. Cooper. Før hver kamp, i det vi forlot garderoben for å stille oss i kø, klare til å marsjere over i det grønne, stod Mr. Cooper i døråpningen og ga en høy fem til hver eneste som passerte. Jeg var ofte blant de siste.

Morten forteller at det ALLTID var sørget for at Mr. Cooper hadde kapteinsbindet i lomma.

- Mister Cooper, sa jeg relativt høyt.

- Mister Driver, repliserte han med samme desibel, tredde på meg kapteinsbindet og hevet røsten ytterligere:

- You can do it!

Hver eneste kamp gjentok dette seg, forteller Morten, og selv da han var i Sverige gjentok Morten denne dialogen før kamper - dog ikke like høyt, forståelig nok.

Morten kan også røpe at Cooper kler blondetruser.

- Når vi lå ekstra dårlig an var Coop nødt til å ta på seg lykketrusa. Den lånte han av samboeren. Han kler blondetruser, og jammen fungerte de også. Etter kampen ventet trusedans. Høy stemning, sier Morten og gliser.

Kultur- og miljøbærer på Nadderud

- Er det noen du skal være kompis med i Stabæk, så er det Cooper, sier Morten, - han fikser det meste, alt fra fotballsko til flyttebil. Han er en varm type som er rask til å dele ut klemmer og kommentarer. En god materialforvalter, men ikke minst en vanvittig viktig bidragsyter til kulturen og miljøet på Nadderud. Desuten er mannen smart! Han er visstnok en habil golfer, det håper jeg i hvert fall, for han har brukt mye tid på nettopp dette. Cooper dro på golfleir på La Manga en gang i året, spillerne fikk rom som var utstyrt med vaskemaskiner, så Cooper kunne konsentrere seg i fred og ro om sin idrett.

Cooper's trygge hule

Cooper har hatt en rekke trenere og flere hundre spillere å samarbeide med gjennom alle disse årene, og han har en veldig viktig og sentral rolle i laget og i klubben. Også på det mentale og sosiale plan.

- Jeg henter ofte spillere på Gardermoen, og jeg er ofte det første "stabæktrynet" de møter bortsett fra sportssjefen, så mange føler seg nok litt trygge på meg. 

Alexander smiler. Det er ingen tvil om at han har blitt en mer enn brukbar menneskekjenner gjennom jobben sin.

- Jeg får lett kontakt med folk, jeg vet hvem jeg kan tulle med, og hvem som skal behandles litt forsiktig. I min jobb kan jeg også tillate meg å bli mer kompis med gutta enn det trenerapparatet kan. Stemningen i garderoben er vesentlig mer løssluppen og høyrøstet før trenerne kommer, og sånn skal det være. Noen trenger også et rolig sted å slappe av innimellom, og ta en prat som ikke handler om fotball, sier Alexander.

Da er sofakroken på Coop's kontor veldig god å ha.

Logistikk og sure sokker

Nå er neppe ikke sjelesørger nevnt i materialforvalterens stilingsinstruks, men Alexander Cooper tar mer en gjerne en for laget.

Ansvaret for å kle opp rundt 30 spillere samt et stort støtteapparat for enhver sportslig anledning, det er nok nevnt i denne instruksen.

- Det er litt logistikk, ja! Både innkjøpsmessig og i det daglige. Jeg bestiller alt spillerne trenger. Treningstøy  ligger klart i garderoben når gutta kommer på trening hver dag. Alle plagg merkes med spillernummer, det trykker jeg på selv. Når vi skal på treningsleir, en til to ganger i året - pakker jeg for rundt 30 personer - og jeg har ikke glemt noe vesentlig foreløpig.

For en mann! Samboer Birgitte har gjort et scoop med Coop (bare måtte!), ingen tvil om det.