Det står ikke på gode minner når André oppfordres til en liten tidsreise bakover, men først litt om livet hans i 2020.

- Det er riktig så bra. Jeg jobber med digitale tjenester i NFF og har gjort det siden 2008. Tiden går fort når man trives så godt! Fritiden brukes på barnefotball, jeg er trener for en gjeng gutter på 10 år, og forøvrig er den "nye", store lidenskapen gitarspill.

Forenkle klubbhverdagen

André er en av  tre ansatte i en liten - altfor liten, mener han - seksjon, som i hovedsak driver med fotball.no, FIKS, MinFotball og kontorstøtte/Office 365.

- På tavla vår står det «forenkle klubbhverdagen» og det er det vi jobber mot hver dag. Et umettelig behov som for oss igjen betyr stramme prioriteringer. Vi driver med forvaltning og drift, videreutvikling, nye tjenester, opplæring og support, både internt i forbundet og ut i klubbene.

André setter stor pris på arbeidsmiljøet på Ullevaal, og de mange flinke og dedikerte kollegene han har. I tillegg er det en arbeidsplass man ofte treffer gamle kjenninger.

- Det er alltid hyggelig å se igjen og ta en prat med de man tidligere bare har møtt i opphetede kampsituasjoner. Og jeg må si jeg føler meg priviligert som får jobbe i et miljø og med arbeidsoppgaver jeg trives så veldig godt med.

Finfin flokk

På hjemmebane står det også riktig bra til for André og resten av familien, med mine, dine og våre barn, innenfor et raust alders-spenn.

- De tre eldste fullfører for tiden sine utdannelser i New York, London og Oslo, og er i den herlige alderen hvor de er fryktløse, ordner opp selv og nyter livet. Og yngstemann på 10 år er høvding her på Drengsrud i Asker.

Unge Flem var muligens litt mer bekymret da han i 1989 flyttet fra Kristiansund og Clausenengen til Oslo.

- Det var en stor overgang, ja, men for en reise jeg fikk være med på! Det er nok ikke mange fotballspillere forunt.

The Hitchhikers

André Flem trives veldig godt med livet han lever i dag, og savner ikke livet som fotballspiller.

The Hitchhikers

- Jeg savner ikke det å være aktiv fotballspiller, men jeg er veldig glad for alt det jeg opplevde som spiller. Garderobelivet, det å være en del av en prestasjonsgruppe, alle de menneskene man ble kjent med, det har betydd mye for meg. Det å sitte i en garderobe før og etter trening, de gode historiene med glimt i øyet, det bygget fellesskap og kultur og er det jeg tenker mest på når jeg ser tilbake.

Når det gjelder adrenalinkikkene mange savner, har André funnet en strålende løsning på det.

- Jeg får vel så kraftig kjenning på adrenalinet når jeg når jeg står på scenen med The Hitchhikers, sier André, og sikter til bandet sitt som han har så stor glede av og opplever mye gøy sammen med.

Kanskje det er denne gjengen som skal stå for det musikalske når  Nye Nadderud stadion åpnes om noen år? Men først litt fortid.

Beste fotballminne

- Cupgullet i 1998! 3-1 over Rosenborg, Helgi (Sigurdsson) og Thomas (Finstad) sikret vår hittil eneste kongepokal etter ekstraomganger. Helt vanvittig gøy å få oppleve noe sånt med laget sitt.

Morsomste fotballminne

- Opprykket fra 2. divisjon i 1993. Ellevilt! Vi ble igjen i Bergen og feiret på Banco Rotto, var det vel det het, en kjempefest. Ingo vant i tipping og åpnet lommeboka - det ble en real feiring. Jeg har skjønt på I.A Olsen at dagens spillere lever rimelig asketisk. Det var nærmest umulig å holde oss igjen, mens dagens spillere må nesten tvinges i en øl - for å ta litt i, sier Flem og gliser godt.

Verste fotballminne: Træff på Nadderud og Brann i Bergen 

- Det må bli delt "seier" her. Først ut er Bergen 2001 - vi tapte 8-1 og det var selvfølgelig TV-kamp... Mor våget ikke å ringe meg på en uke. Og så har vi cup-tapet 0-2 mot Træff på Nadderud i 2000. På forhånd hadde få hørt om laget, og  godeste Madsen sa etter trekningen  "What is dette lag Tråff?!!" Etter kampen var vi rimelig flaue.