Troppen Pontus Farnerud snakker om er altså A-laget til IFK Gøteborg, hvor han tok over som sportssjef i september 2020. Pontus dro fra Stabæk til IFK i 2012 og har vært der siden - som spiller, assistenttrener og nå altså som sportssjef.

Uviss fremtid

- Det er tøffe tider og stor usikkerhet om hva 2021 vil bringe oss, uavhengig av hvor vi bor og hva vi driver med. Normalt jobber vi utifra rimelig kjente forutsetninger, men i disse coronatider er selv nærmeste fremtid temmelig uviss. Men nå har vi i hvert fall fått dato på sesongstart 2021 - den er planlagt 10. og 11. april, sier Pontus.

Sesongen 2020 var variert for IFK Gøteborg. Klubben beholdt plassen i Allsvenskan med grei margin, men ønsker seg selvfølgelig høyere opp enn den 12. - plassen de endte på. Det som selvfølgelig toppet fjorårssesongen, var cupgullet.

Etterlengtet tittel

- Det var veldig godt å få en tittel, det gav oss en god dose selvtillitt. Samtidig har vi har vi lært en lekse om at det kreves litt mer enn det vi leverte i 2020 for å henge med i toppen i Allsvenskan. Og det er der vi skal være.

Cupfinalen 30. juli 2020 mot  Malmø FF må ha vært en fantastisk opplevelse. IFK lå under 0-1, men utlignet i 86. minutt. Seiersmålet kom i 1. ekstraomgang, og målscorer var bror Alexander Farnerud - i hans siste sesong i IFK. Snakk om regi!

Familie i to land

Privatlivet til Pontus er også travelt. Han har tre barn, de to eldste bor i Frankrike. Sønnen bor nå i Lens mens hans datter bor i Sør-Frankrike med sin mor. Hjemme i Gøteborg deler han hverdagen med kjæresten og ny baby - en liten jente.

- Det er ikke veldig mye tid til familieliv, og selvfølgelig en utfordring å følge opp to barn i Frankrike, men man venner seg til alt og gjør sitt aller beste, sier Pontus.

Sønnen på 16 år er en meget ambisiøs fotballspiller på akademiet til Lens.

- Det er gøy å følge utviklingen hans på fotballbanen. I IFK har vi også et godt akademi, og driver spillerutvikling på samme måte som i Stabæk. Jeg liker veldig godt at toppklubber har utvikling av egne spillere i fokus - og som en viktig del av klubbenes økonomi.

Beste Stabæk-minne

- Sportslig er det utvilsomt seriegullet i 2008 - min første sesong for klubben. En helt utrolig opplevelse og følelse. Men for at man skal prestere på banen, må man trives, og det gjorde jeg virkelig i Stabæk. Menneskene i stabækfamilien var fantastiske, jeg har aldri vært i en klubb hvor jeg har fått - og fremdeles har - så mange venner. Det var rett og slett en lykkelig tid. Og da jeg var tilbake på tribunen på Nadderud i 2019, følte jeg meg fremdeles som hjemme.

Verste Stabæk-minne

- Dette er også todelt. Sportslig er det cupfinale-tapet i 2008 - det tenker jeg faktisk på fremdeles! Å ta The Double er det ikke så mange som opplever, og vi var så nære. Sååå nære...

Pontus fikk også en veldig tung siste kamp for Stabæk, han mistet sin pappa samme dag.

- Jeg skulle så gjerne ha gitt det herlige Stabæk-publikummet en skikkelig god siste kamp som takk for de fine årene i klubben. Men slik ble det ikke, det var en veldig trist dag og jeg var i dyp sorg. Men bortsett fra denne avslutningen ville jeg ikke ha endret på noe i min tid i Stabæk.