Kjærlighet ved første blikk

- Jeg gruer meg til januar, når jentene starter opp treningen igjen, sier Trine og grøsser litt. - Det blir tøft, ja,  toppfotball har vært livet mitt i mer enn 20 år.

Og for et fotball-liv det har vært! Trine Rønning er en av landets mest meritterte fotballspiller, uansett kjønn. I 1999, 16 år gammel, debuterte hun på A-landslaget, og spilte 164 kamper for Norge før hun takket av i fjor. 22 mål ble det også for forsvarsspilleren. I tillegg er hun yngste målskorer i en cupfinale, og den første til å vinne cupfinalen med tre forskjellige klubber. Og for de to siste bragdene kan vi selvfølgelig også føye til uansett kjønn .

Vinnerskalle

- Å få spille med flagget på brystet er fantastisk, det er oppfyllelsen av alle idrettsdrømmer, det man jobber mot. 16 år og landslagsdebutant - det var helt rått!

Trine smiler og minnes helt sikkert også sine seks seriemesterskap og åtte Norgesmesterskap, hun er en vinnerskalle av ypperste klasse. Men det er selvfølgelig  klubbfotballen hun har brukt mest tid på, og som kanskje har betydd aller mest gjennom toppidrettskarrieren hennes?

Klubbkulturer

- For meg er lagidrett greia. Samspill, lagånd, det å prestere sammen gir meg enorm glede. I min første toppklubb, Trondheims-Ørn, fikk jeg oppleve alt dette. Jeg elsker det jeg kaller dinosaurkulturen som vi hadde i denne klubben på slutten av 90-tallet, og som  jeg har tatt med meg hele veien videre. 

Unge Rønning spilte fem sesonger for trønderklubben før hun reiste sørover og til Kolbotn. Her ventet en overraskelse.

- I Kolbotn var det hver spiller for seg, en klubb full av dyktige individualister der ego-fotballen fikk rå. Et kultursjokk for meg, men jeg lærte masse, blant annet å stå opp for for det jeg tror på. Og Kolbotnkulturen var sikkert riktig for klubben der og da.

Blaa kjærlighet

I 2009 var det endelig Stabæks tur til å få herlige Trine Rønning i stallen, og det var gjensidig kjærlighet fra første stund.

- Historien, klubbfilosofien, holdningene, takhøyden. Dødskult! Og Stabæk Support! Jeg elsket denne annerledesklubben fra første stund.

Det gjør Trine fremdeles. Hun elsker fremdeles fotball også, men kroppen har fått nok.

- 20 år med toppidrett kjennes nok på kroppen livet ut. Jeg kreker meg på trening, fyker rundt på banen, og kreker meg hjem til sofaen igjen. Det er på feltet sammen med laget mitt jeg trives aller best, og er jeg først til stedet er det all inn. Og uansett vondter er det verdt det, jeg angrer ikke ett sekund! 

Trine flirer.

- Mulig jeg sier noe annet om 20 år.

Fotball og kvinnefotball

Trine Rønning er lykkelig for at hun har vært med på dinosaurtiden i norsk kvinnefotball - det siste ordet synes hun forøvrig er helt overflødig.

- Det handler om fotball! Vi snakker om langrenn, alpint, friidrett, håndball osv osv uten å tenke kjønn. Men fremdeles er fotball synonymt med gutta, selv om vi vel er nesten like mange jenter på banene i 2017. Fremdeles er det fotball og kvinnefotball.

Trine rister på hodet, men dette er selvsagt ikke hovedbekymringen for norsk - ja - kvinnefotball.

- Jentene blir fremdeles glemt, både nasjonalt og på klubbnivå. Klubben æ ælske ønsker å leve under fanen En Klubb, men det er nok ikke helt slik i praksis.

Da tenker ikke Trine først og fremst på de økonomiske forskjellene, hun er overbevist om at bevisstgjøring og kommunikasjon kan endre mye uten å koste en krone.

- Med enkle grep kan vi hjelpe hverandre, det skal ikke mer til enn at vi får det i blodet å tenke to A-lag uansett hva som skjer av aktiviteter og kommunikasjon. Og jentene er til de grader på tilbydersiden, kan vi så stiller vi. Det skal så lite til å gi oss et stort løft!

Europa 

Trine synes også et velfødd forbund burde gjøre mye mer for å hjelpe til å bygge opp kvinnefotballen som merkevare.

- Vi rygger jo litt inn i fremtiden i forhold til hva som skjer på klubb- og landslag ute i Europa. Flere og flere store klubber bygger opp kvinnelag som trekker mye tilskuere og oppmerksomhet, og dermed blir verdifulle også økonomisk for klubbene sine. Det står i skarp kontrast til holdningen til vårt norske flaggskip Rosenborg; "kvinnefotball er ikke interessant for oss". Det svir faktisk å høre fra en jente som har vokst opp på Lerkendal.

Din fremtid da, Trine?

- Den bekymrer jeg meg ikke for. Drømmerollen i Stabæk er talentutvikling fra ungdom og opp mot A-lag. Jeg har bidratt som trener inn mot lag 2000-2003 modell i noen år, og jeg elsker det, og mener jeg har mye å bidra med i flere ledd i fotballsystemet i klubben jeg er så ekstremt glad i. Uansett kjønn.