Kommentar: Joakim Miøen

30 år etter det legendariske opprykket mot Os på en forblåst stadion på Vestlandet ble det søndag en ny kveld for historiebøkene 113 kilometer lengre sør. Denne gangen av helt feil årsaker.

Vi var mange blaa som forlot Haugesund med en tåre i øyekroken søndag kveld. Vi hadde tro og håp til siste slutt. Men realiteten slo oss midt i trynet og vi gikk ned for telling.

Vi var ikke gode nok i år. Det var ikke sånn det skulle gå. Det var ikke dette vi så for oss da Bob kom tilbake og vi begynte å smile, spille offensiv fotball og la unggutta få sjanser.

Faktum er likevel at vi må vinke farvel til eliten og se hva distriktsnorge har å by på i 2024. Men vi skal fortsette å bære logoen med stolthet i både Levanger, Egersund og Raufoss.

Det er vemodig å se så mange fine mennesker i og rundt klubben jobbe knallhardt hele året, for så å få håpet rasert i sesongens siste minutter. Det er brutalt å se bortefansen som har lagt ned utallige timer for å støtte klubben måtte sette seg slukøret på busser og fly.

«Vi rykker opp igjen neste år»

Heldigvis var det Ingebrigt som satt på setet ved siden av meg da jeg kom på bussen etter kampen.

«Det er greit at det er oss det skjer med da, for vi takler det. Vi har vært gjennom det før. Vi rykker opp igjen neste år».

Ingo vet hva han snakker om. Vi takler dette. Vi slår tilbake.

Det er under halvannet år siden vi tapte mot en gjeng permitterte spillere i Stjørdal og det meste så bekmørkt ut. Det er mørkt akkurat nå også, men ingen vits å grave seg ned.

Vi har en rekke unge, lovende spillere med en lysende fremtid. Vi har en mer stabil økonomi enn flere tidligere utgaver. Vi har en bedre treningshverdag på Nadderud, et nytt anlegg på gang og lojale frivillige og supportere som støtter oss.

Spillere forsvinner og trenersituasjonen er uavklart. Gode mennesker drar videre. Verden går videre. Men Stabæk Fotball består. Stabæk er ikke 25 mannfolk i A-lagsgarderoben.

Stabæk er Fridtjof og Hanne Marit og resten av de frivillige som stiller opp på hver eneste kamp for både damer og herrer.

Stabæk er Ingo, Hornburg, Harlem, Schelvan og de andre legendene som fortsatt er i kulissene.

Alexander Cooper som er materialforvalter på 23. året.

Espen Granli, som spilte opprykkskampen i Os for 30 år siden, og nå er keepertrener.

Thomas Finstad, som fikset oss cupgull i 98, og har sterk styring på alt rundt A-laget.

Gaute Larsen som tar vare på talentene våre.

Nicolai Næss som har vært med å skyte oss opp to ganger før. Og skal gjøre det igjen.

Stabæk Support som alltid har ryggen vår. Og sånn fortsetter det. Sjelen i klubben er alle dere.

Gjennom årene har vi blitt kjent som både annerledesklubben og utviklingsklubben. Men spillersalgene og populariteten har gått opp og ned i takt med prestasjonene. Noen år kjøper vi. Andre år selger vi. Noen år er vi annerledes. Andre år er vi grå, kjedelige og blakke.

Men det er én ting som går igjen hver eneste gang. Uten unntak: Vi slår tilbake. Alltid. Uansett.

For meg er det nettopp det som kjennetegner Stabæk. Vi får stadig vekk en på trynet, men vi samler oss og slår tilbake. Gang på gang.

Vi gjorde det i 2005. Vi gjorde det da vi ble kastet ut av Telenor Arena. Vi gjorde det i 2013. Vi gjorde det mot Aalesund og Jerv. Vi gjorde det i fjor.

Og visst faen skal vi gjøre det neste år.

Takk til alle frivillige, supportere, spillere, trenere og ansatte som ga alt. Det holdt dessverre ikke i år, men vi sees på Nadderud i 2024, og i Eliteserien i 2025.

Joakim Miøen
Mediesjef Stabæk Fotball