Over 30 år som frivillig: – Godt å få gi noe tilbake

Tekst: Ellen Rønning og Tuva Berdal

– Vi er vanligvis rundt 20 mann som jobber godt og samtidig har det hyggelig sammen i noen timer. Det hele avsluttes med kaffe, fotballprat og ikke så sjeldent kake også, fra omsorgsfulle samarbeidspartnere, sier Robert fornøyd.

Dette har han bedrevet i mer enn 30 år - idrett har alltid vært en viktig del av livet hans. Og det hele startet på Jar.

Aktive barn

– Vi bodde på Jar i mange år, og jeg var engasjert i idrett der også. De tre døtrene våre var aktive med både tennis, hester og håndball, og det medførte selvfølgelig engasjement fra oss foreldre også.

Engasjementet resulterte i at Robert etter hvert ble formann både for håndballgruppa og for tennisklubben – senere også for Jar Curling.

Yngstedatter Kristine ble spurt om å hjelpe til med å få mer aktivitet inn i skolen (dette var før SFO); hun henviste til faren som hun mente hadde litt kapasitet siden han hadde en fleksibel jobb på den tiden. Han sa selvsagt ja, noe som medførte at han senere ble ansatt som koordinator med ansvar blant annet for vikarinnkalling til både skole og etter hvert SFO.

Mange fra Stabæk Fotball Kvinner er blitt benyttet som vikarer på Jar skole ved siden av treningene sine på Nadderud.

Han har utvilsomt mye energi, godeste Robert, og det er grunn til å tro at det ikke var veldig vanlig å slange seg på sofaen hjemme hos familien Moore.

 – He he - vi liker at det skjer litt, ja!

Krigsbarn og flytting til Norge

Som navnet hans antyder er ikke Robert født i Norge - det var krig og sykdom som brakte ham hit.

– Jeg er krigsbarn som det heter – født i Liverpool under 2. verdenskrig. Byen ble bombet med en gul gift jeg ble fryktelig syk av – jeg slet nemlig med astma. Det var en onkel i flyvåpenet som anbefalte foreldrene mine å få meg til Norge, da var jeg syv år. Og visst gjorde den rene norske luften meg frisk, det tok kun syv dager!

– Jeg vokste opp hos pleieforeldre, mine foreldre og søsken ble igjen i England. Så jeg hadde i praksis to sett foreldre.

Robert husker godt disse årene.

– Gleden ved å bli frisk oppveide sorgen over å forlate England, og jeg hadde en god oppvekst selv om savnet etter familien var der. Jeg har heldigvis også god kontakt med min engelske familie og jeg besøker dem gjerne i Liverpool. Og vi har blitt mange! På våre faste møter er det gjerne 30-40 av oss – alle Liverpool-fans, selvfølgelig! Og selvfølgelig har Stabæk også en stor plass i familiens hjerter.

Robert liker godt å høre yngste bror referere fra Liverpools hjemmekamper.

– Han har tre sesongkort, og jeg holdes godt oppdatert. Og så jeg liker også veldig godt «plikten» med å alltid ta en øl sammen etter kamp, sier Robert med et bredt smil.

– Først i 1964 ble jeg norsk statsborger, for man måtte ha avtjent verneplikt først. Jeg var 18 måneder i den norske marinen. Via en venn i Luftvåpenet ble jeg invitert med til Kolsås for å spille fotballkamp, og etterpå var det fest.

Der hadde de invitert noen sykepleiere fra Aker sykehus, og blant dem fant han sin kone Sigfrid som han er så heldig å være gift med den dag i dag. Hun har alltid støttet opp om hans store engasjement og lidenskap for Stabæk Fotball.

Ishall og fotball

Robert var - blant mye annet - veldig aktiv i arbeidet med å få ishall til Jar. Etter hvert skulle også Stabæk Fotball få en stor plass i Roberts liv.

– En dag ringte Knut-Bjørn meg, klubben trengte ballhentere til guttas hjemmekamper i Eliteserien. Vi snakker gullalderen - tiden rundt Nannskog og co – og jeg var ikke vond å be, nei! Og etter hvert var det var heller ikke vanskelig å få samlet nok unge, håpefulle Blaa til et slikt oppdrag. Bortsett fra i sommerferien. Da syklet jeg «bygda» rundt for å hanke inn ballhentere – og det gikk faktisk stort sett bra, he he.

I dag har aldersbestemte lag det som en plikt å stille som ballhentere.

– Det er helt ok for min del! Nå kommer lagleder og «overleverer» ballhentere til meg før kamp – snakk om luksus, sier Robert og humrer fornøyd.

Han smiler med hele seg, Robert, når han snakker om klubben sin. Gjennom et fantastisk engasjement har han i årevis vist sin kjærlighet til Stabæk Fotball.

– Jeg ble raskt både imponert og inspirert av hva jentene brakte til klubben da de i 2009 kom fra Asker. Å følge jentefotballens utvikling var veldig spennende – ikke minst på Nadderud!

Fra 2005 har Robert hatt ansvar for Stabæk Jr. Support.

– Det har vært gøy å følge de spillerne jeg traff som veldig unge - jeg husker jo godt da Antonio Nusa var ballhenter for meg. For øvrig en veldig sympatisk spiller med bena godt plassert på bakken.

 Han har hatt flere «elever» som er ute i den store fotballverdenen i dag.

– Det er klart det er hyggelig å møte dem og til og med høre at man har vært savnet. Det er godt å høre at det ikke bare er jeg som har hatt glede av samarbeidet med denne fine klubben vår, men at jeg også har fått gi noe tilbake.

Robert er så heldig å ha åtte barnebarn og alle er – eller har vært – med i klubben vår, både med fotball, bandy og håndball. Og ikke minst som ballhentere.

– Det setter jeg selvfølgelig veldig stor pris på!

Motivasjon

Det å være frivillig i Stabæk-miljøet har gitt ham masse glede. Når vi spør hva han setter mest pris på – og som kan motivere andre til å bli frivillige – nevner han blant annet gleden ved å være del av en stor (fotball-)familie, det sosiale og vennskapene som oppstår. Det er frivillige i alle aldre – alle blir godt mottatt.

81-åringen er et levende eksempel på at det er bra for helsa å holde seg aktiv. Selv ønsker han å fortsette så lenge helsa holder – noe alle hans gode venner i Stabæk håper er lenge.

Årets fotballfrivillige

Avslutningsvis måtte vi innom den utrolig hyggelige og vel fortjente utmerkelsen han fikk ved å bli plukket ut som kandidat til landsfinalen der OBOS skal kåre Årets fotballfrivillige. Flere hundre frivillige er kuttet ned til 16, og Robert er en av dem. Kåringen foregår i disse dager og Robert er nøktern optimist. Det kan være vanskelig å konkurrere mot kandidater fra store klubber som oppfordrer alle sine medlemmer til å stemme.

Fortjent ville det uansett ha vært. Som Kjetil Ekeli sier det: «Robert er en ekstrem ildsjel og en uvurderlig del av Stabæk Fotball. I over 30 år har han stilt opp – trofast, utrettelig og alltid med et smil på lur.»

– Uansett artig å bli plukket ut til finalen, og jeg skulle gjerne ha bidratt med de 30.000 som går til klubben vinneren tilhører, avslutter Robert vår hyggelige prat på brakka.