Til minne om Peder S. Madsen

En Stabæklegende har gått bort, men vil aldri bli borte.

Annonse:

Peder S. Madsen sovnet stille inn på Stabekktunet Bo- og behandlingssenter den 28. desember 88 år gammel med sine nærmeste rundt seg. Han ble lagt i kisten i sin fineste dress, med Stabæks gullmerke for lang og eksepsjonell innsats i knapphullet og slipsnålen med Stabæklogo på.

Peder (eller «amerikaneren» som vi i Stabæk kalte ham i flere tiår) kom til Norge midt på 60-tallet fra Chicago. Hans far hadde fått agenturet på Max Factor i Norge og selskapet forlangte at ledelsen måtte være fra USA. Da hadde Peder allerede funnet sin første lidenskap – eller kanskje riktigere, de to første: Den ene het Marilyn og var hans hustru selv om hun alltid ble kalt Babe, og den andre var samling - av alt fra servietter og fotballkort til norske mynter og sedler. Peder ble den ubestridte autoritet på numismatikk i Norge. Han organiserte, katalogiserte og utviklet systemene for kvaliteter og verdi. Han solgte myntsamlingen sin til banken som den gang het DnC og seddelsamlingen sin til Norges Bank en gang på 1990-tallet for betydelige beløp. Begge samlingene var unike, så selv Norges Bank hadde store huller å fylle.

Hans tredje lidenskap ble Stabæk Fotball. Fra hjembyen Chicago hadde han tatt med seg kjærligheten til baseballaget Cubs og hockeylaget Black Hawks, nå ble det Stabæk for alle pengene – bokstavelig talt. Han flyttet til Markalléen i 1970 og bodde der helt til det siste, i en leilighet som var et skattkammer. Mynter og sedler, sølv, glass, kunst og etter hvert notater fra hver eneste Stabækkamp han hadde sett - og Peder så alle. Da spillerbussen ankom Nybergsund til 4. divisjonskamp i 1974, var bare én tilskuer på plass. Peder. Eller unnskyld, to var på plass, for Peders sønn Peder jr. var også utkommandert. Peder sr. noterte motstander, serierunde, tabellplassering og poeng, og ikke minst alle innkast. I amerikansk idrett er det jo katastrofalt å kaste ballen til motstanderen, enten vi snakker om basketball eller amerikansk football, så Peder kunne aldri akseptere innkast der vi mer eller mindre på måfå kastet balle inn på banen. «Don’t throw it away!» ropte Peder. Ti tusen ganger, minst.

I november 1990 var Peder selvskreven da seks Stabækfans møttes for å skape et eventyr. Vi andre mente at det ville være et ambisiøst mål å rykke opp til 2. divisjon, men Peder var klokkeklar. Han gadd ikke bruke en kalori på å rykke opp til 2. divisjon. «Kan we ikke heller win the cupfinal??» sa Peder, og det hørtes mye morsommere ut. Prosjektet som fikk navn «Ullevål 95» var et faktum, og da det var bestemt handlet resten om «taing the konsekvenser».

En av konsekvensene var at vi måtte få tak i penger, og det løste Peder sammen med sin mynthandlende venn Jan Olav Aamlid og Jan Økern fra klubbstyret. «La oss laaag the penger», sa Peder, så det gjorde vi – en Asker og Bærum Daler som ble preget på den Kongelige Mynt, godkjent som gyldig betalingsmiddel på Kolstad Elektriske og solgt i gull, sølv og bronse til norske myntsamlere. Vi lagde og solgte penger for over to millioner kroner.

Peder var offensiv. På hvert eneste styremøte fra 1990 til 1998 var Peders analyse den samme: «What we need is a spiiiis!». Det ble aldri nok spisser i Peders liv. – Jamen vi må ha en ny midtstopper, innvendte treneren. – «Christ, mittstopper???» spurte Peder vantro. «Mittstopperer are a dime a dozen. What we need, is a spiiiis”.

Så han fikk dem. Tom Fodstad, Petter Belsvik, Daniel Nannskog, Thomas Finstad, Franck Boli og Adama Diomande. Han fikk cupgull i 1998, seriegull i 2008 og bød inn til fantastiske fester etter hver sesong i kjelleren i Markalléen. Der hadde han og Peder jr casino med rulettbord og enarmede banditter, Babe serverte drikke, spillere og trenere holdt rundt hverandre, sang og kløp hverandre i armen. Vi vant cupen. Vi vant Tippeligaen. Nå mangler vi bare én ting: A spiiiis.

 

 

 

 

Annonse fra Obos-ligaen: