NADDERUD STADION:  - Mat før 12 er ikke helt min greie, nei, men en treningsøkt på kaffe går helt fint, så lenge vi spiller 7'er- fotball og kaffen er god.

Daniel smiler. Han trives best med fotball på store baner og 11 mann på hvert lag, men ser at det foreløpig kan bli vel utfordrende. 

- Formen er ikke helt på topp enda, men den kommer seg. Må vel tenke på å legge bort denne igjen, sier Daniel og kikker ned på rullingsen sin.

Han er god på midtbanen så lenge pusten holder, når den tar slutt slapper han litt av som spiss. Sammen med resten av laget.

- Alle vil spille spiss og bli matchvinner uten å slite seg helt ut, det er på midtbanen man virkelig får kjørt seg, sier han og flirer.

Det er helt klart et stort antall spisstalenter på dette laget. Siste seriekamp ble vunnet 15-0, borte mot Fredrikstad, klubben som for øvrig startet landets første gatelag, tett fulgt av Stabæk.

Alle vi er vant med nedturer og mange tomme dager, da er det veldig godt å ha noe fast å forholde seg til, møte gutta, trenerne, spille fotball, tulle og tøyse og krangle litt også. Daniel, Gatelaget

Samhold og temperament

Hver mandag og onsdag hentes gutta rundt om i Bærum og kjøres til frokost og trening på Nadderud.  Daniel har vært med på Stabæks gatelag et snaut år, og det var på avrusningen på Bærum sykehus han fikk høre om dette laget. Han har følt seg velkommen fra første trening, og forteller om en fargerik gjeng fotballspillere som har respekt for og backer hverandre, og som har det veldig moro sammen, selv om det smeller litt iblant.

- Det kan koke godt for noen av oss innimellom, ja, men vi ordner opp som best vi kan, og så har vi veldig fine stabækfolk rundt oss, som rydder opp og roer ned. Stein, Espen og Morten (Johansen, Lindmark og Müller, journ.anm.) er der for oss gutta og for laget. De stiller opp, alltid, uansett. Alle vi er vant med nedturer og mange tomme dager, da er det veldig godt å ha noe fast å forholde seg til, møte gutta, trenerne, spille fotball, tulle og tøyse og krangle litt også. 

Må lære lagspill

Espen Lindmark har fått et helt annet forhold til rusmisbrukere etter at han engasjerte seg i Gatelaget.

- Vi blir jo glade i mange av disse gutta, og vi skrur nesten aldri av telefonen lenger - de kan trenge noen å snakke med også når rusomsorgen er stengt. Og det er litt rart å tenke på at tidligere krysset jeg alltid gata for å unngå berusede og dopa folk, nå krysser jeg over hvis jeg ser noen for å høre om de har det ok. Heldigvis har vi ikke mistet noen spillere i Stabæk, derimot har to av våre kommet seg ordentlig på beina og ut i jobb via dette herlige fotballprosjektet.

Stein Johansen har treneransvaret for Gatelaget, og forteller om en gjeng individualister som er vant til å ha fokus på seg selv, men som på fotballbanen må lære å være lagspillere.

- Vi har mange gode spillere på laget, men utfordringen er å få dem til å spille sammen. Når de først opplever dynamikken i å prestere sammen, har de lært noe de aldri kan få gjennom terapi. Vi spiller i Østlandsserien, som består av åtte lag; Fredrikstad, Stabæk, Asker, Vålerenga, Sandefjord, Odd, Lillestrøm og Strømsgodset. I tillegg er det et par-tre cuper i året, så det blir litt reising. Da er det minst like viktig å opptre som et lag. Og de kommer seg, de kommer seg, sier Stein og ler litt - ingen tvil om at det har vært både utfordrende og veldig komiske situasjoner under veis.

 Heldigvis har vi ikke mistet noen spillere i Stabæk, tvertimot har to av våre kommet seg ordentlig på beina og ut i jobb via dette herlige fotballprosjektet. Espen Lindmark, Stabæk Fotball

Rykkin - Hawaii - Rykkin

Daniel er Bærums-gutt, oppvokst på Rykkin, men da han var 13 år gammel flyttet familien til USA, nærmere bestemt til paradiset Hawaii.

- Der bodde vi i tre år - tre veldig bra år. Jeg gikk på skole, trivdes godt og greide meg bra faglig. Vi flyttet videre fra Hawaii til Virginia, og det var her nedturen begynte for min del, sier han.

Daniel droppet ut av skolen, flyttet hjemmefra, og ruset seg på det aller meste.

- Det var en tøff tid. Du fanges ikke opp av noen offentlige etater i USA, du er veldig alene.

I 2011, 26 år gammel, var han tilbake i Norge, klar for et vanlig liv, som nykter og i jobb.

- Jeg fikk jobb i barnehage, stortrivdes med det og med å være rusfri. Det gikk bra i et halvt års tid, så ble jeg slått ned på by'n med en jernstang, havnet på sykehus og fikk medikamenter som gjorde at jeg ble hekta igjen.

Vil bli lærer

Daniel rister litt på hodet. Han er en sjarmerende, våken og reflektert fyr, og fullstendig klar over at han har tatt noe skikkelig dårlige valg underveis.  Nå går han på metadon, synes det fungerer fint, og han har planer for livet sitt.

- Tidligere har jeg innimellom tenkt at dette livet gidder jeg ikke mer, at det er like greit å takke for meg. Men nå har jeg så mye bra i livet mitt, og det vil jeg skal fortsette.

Daniel forteller om en fantastisk kjæreste han har hatt de siste fem årene, om hva han vil bruke livet sitt til, og om gleden fotballen i Stabæk har gitt ham.

- Kjæresten min er et genuint godt menneske, hun er rusfri og allikevel velger hun meg. Jeg tror nesten ikke det er sant at jeg har henne!

Sammen med kjæresten vil Daniel bygge en god fremtid. Han tar opp fag på Sonans for å få studiekompetanse slik at han kan komme inn på Lærerhøgskolen, har bare norsk og matte igjen.

- Jeg er ordentlig glad for støtten fra Nav til å få studiekompetanse, og lærerne på Sonans er veldig dyktige. Med min livserfaring, og det at jeg trives med barn og barn trives med meg som grunnlag, tror jeg at jeg kan bli en god lærer. Jeg vil veldig gjerne få være en som betyr noe i mange barns oppvekst - forhåpentligvis også egne, en vakker dag.  Og underveis skal jeg score mange mål for Stabæks gatelag, sier Daniel, og rusler ut porten til Nadderud Stadion.